Staytlerville: My hips don't lie

...eller for å si det mer korrekt; my hips don’t move.

Vi satt på Rockeys tavern dagen etter loveLife-games* hvor vi ble dratt opp på scenen for å danse. Vi kom i snakk om dansinga mi og hva som gjorde den så særegen. Åshild mente hun hadde løsninga. “æ ha annaljysert dæ” begynte hun (som hun ofte begynner) “og æ trur det er fordi du ikke beveger hoftene når du danser. Overkroppen og beina beveger seg, ja, men hofta står på stedet hvil.”
Dansenummeret ble jeg senere og til stadighet stadig konfrontert med av Steytlervilles barn og unge.

Staytlerville er et lite sted.
Vi gikk av bussen midt ute i ingenmannsland, så tok en bil oss en time lenger vekk fra alt som kan kalles sivilisasjon, så var vi der. Staylterville.
Området var helt flatt og gatene var rette. De fleste husene var RDP-hus (statsbetalte hus – Residential Development Project) noe som betyr at alle husene var helt like og lå i klynger med nøyaktig like stor avstand mellom hvert hus.
Det er ikke mange fritidstilbud til de omtrent 7000 innbyggerne som bor der, noe som resulterer i godt besøkte taverns og andre steder der alkohol var å oppdrive. De fleste unge vi snakket med var også Ganske ivrige på å komme seg vekk fra stedet. (Steytlerville likner med andre ord på en vanlig norsk småby…)

På tross av dette hadde vi stort sett noe å gjøre, mye takket være Marco som var CFCer fra Sør i fjor. Han viste oss det som var verdt og se og introduserte oss til de det var verdt å treffe og alt i alt hadde vi det veldig moro i Staytlerville.

*loveLife er en organisasjon som driver med opplæring og holdningskampanjer rundt HIV/Aids blant unge. De er veeeeeldig opptatt av og være hippe og kule og deler gjerne ut capser, t-skjorter, vannflasker og andre effekter.

Neste stopp: Staytlerville

Tida flyr når man har det gøy!
Det virker som vi nettopp kom tilbake fra Ceres, og nå er det siste dag på kontoret igjen før vi skal ut i felten igjen!

Neste stopp er Staytlerville i Eastern Cape, og det er jo en provins vi har vært i før.
Det blir nok veldig annerledes denne gangen (også) og programmet virker lovende (selv om utgangspunktsprogrammet alltid har en tendens til å endres underveis).
På programmet står blant annet diverse workshops, HIV/Aids-informasjon og en “African day” (hva nå det måtte innebære…)
En annen ting som virker lovende med Staytlerville er at der møter vi en fyr ved navn Marco. Han var CFC fra Sør i fjor, det vil si at det er en som faktisk vet hva vi driver med og siden han også har vært tre måneder i et fremmed land (Norge) vet han av egne erfaringer hva som er stas å finne på.

Mandag drar vi, og denne gangen er det under et halvt døgn på reisefot, så den delen skal nok gå glatt (så lenge vi rekker bussen…)

I helgen skal vi bo hos Joanne (sjefen i SCAT), og ryktene forteller om braai, vinsmaking og svømmebasseng…

God helg – snakkes nok ikke før om to ukers tid igjen…

Dagens funfact: Jeg likner visst på prins Harry....

The mountain is closed

I dag skulle vi være skikkelig norske og gå på fjelltur.
Fjellet; Table Mountain – landemerket til Cape Town. Du kan ikke si at du har vært I Moderbyen uten å ha et bilde av deg selv på toppen av fjellet.

Det går en gondolbane opp din, men brukte Aamundsen gondol? Så du noensinne Nansen i en simpel taubane? Hva med Thor Heyerdahl? Ikkeno taubane der, gitt! Derfor bestemte vi oss for å droppe luksusmetoden og gå opp.
Vel fremme på parkeringsplassen til gondolbanen ser vi masse turister. “Feiginger” tenker vi og skal til å labbe i vei, da plutselig får vi høre: “You’re going up? Sorry, the mountain is closed today.”

Fjellet er stengt? Det går da ikke an? Vel, de tenkte nå på gondolbanen, men vi ble advart mot å gå opp allivekel. "You're gonna blow right down. It's dangerous!"
Jaja, tenkte vi. Litt vind er vi vant med – og vi kan da fjellvettreglene, og vi var på vei.

Det blåste, men ikke mer enn at jakkene vi hadde med var kjekt å ha. Skyene var heller ikke noe særlig problem, de gikk vi rett gjennom og vips (etter to timer) var vi på toppen av fjellet.
Der var det ikke en eneste feit tysker, knipsekåt japse eller gammel brite – det var bare oss (nesten… og av de ti vi snakket med var tre norske) og vi brukte tida på å nyte den velfortjente utsikten i fred og ro.

Turen ned gikk forholdsvis smertefritt, men om du spør meg i morra, har vi nok rukket å bli støle. Det koster å ikke ha trent på to måneder…

Fjellet er stengt, du liksom…

Sladder og snadder

Jepp, det er tirsdag - altså på tide å referere til helgens opplevelser.
Jeg fortalte jo at vi skulle bo på en annen Y en der vi har bodd tidligere, og at vi var noe ambis til det.
Men så under middagen fikk plutselig frk. Leirset øye på noen hun syntes hun kjente igjen? Var det en kjendis? Den teorien falt lett i grus når vi kom på at vi tross alt bodde på YMCA, så hvis det var en kjendis måtte det være en YMCA-kjendis, men de kjenner ikke vi til uansett...
Men det viste seg i stedet å være en Rønningen-elev! Vi fant oss dermed plutselig og helt tilfeldig på basen til Rønningen folkehøyskole på skoletur!

Dermed gikk det slag-i-slag.
Lørdagen begynte med en tur til frisøren for min del, og for de som kjenner meg godt (eller har lest dette), vet klippe meg noe jeg har snakket om i fem uker, men først nå turde å gjøre. Jeg hadde ikke mye jeg skulle sagt. Frisøren og Åshild brukte håret mitt som lerret for deres felles kunstverk. Noen hekto med hår, mange ”It’s getting better already” og ”It’s coming” fra frisøren og R45 senere var jeg plutselig kjekk igjen.
Deretter gikk turen til en butikk for litt shopping før jeg fikk benyttet meg av muligheten til å klatre litt i et innendørs klatresenter (første treningsøkt siden jeg dro fra Norge)

Men helgen var fortsatt ung...

På kvelden gikk turen til Waterfront med Rønningen, og vi CFCere som ikker er underlagt Rønningens alkoholregler på uteoppholdet fristet Rønningenelevene med en flaske husets hvitvin.

Søndag er kirkedag, og i dag var det en katolsk kirke som måtte bøte.
Tilfeldigvis var det to kardinaler og noen biskoper der på den gudstjenesten, så man kan jo si at vi traff jackpot. Det er også første gang i mitt liv jeg opplever at presten må nekte noen nattverd fordi det ikke var nok brød (og heller ikke to små fisk...)
Styrket i ånden gikk turen til Green Point Stadion Market der alle selgerne vi gi deg ”special price” – også bare til meg, da!
Til slutt ble det soling og bading før kvelden kom. Det begynner nemlig å merkes at det er sommer her nå...

I går kveld spiste vi en bedre middag (struts) med Sylvia (læreren vår fra Rønningen) før vi dro på en ”hemmelig jazzklubb”

Men allikevel var kanskje den største gleden hele helgen da Sylvia overrakte oss melkesjokolade, Ahlgrens biler, smørbukk og ikke minst appelsinkrokan.

Ceres: Tusenvis av ord

Jepp, vi kom tilbake fra Ceres fredag, og da lurer du vel pa - hvordan var det der?
Vel, et bilde sier mer enn tusen ord, sa her er noen tusen ord fra Ceres:

Et av prosjektene til Ceres Advice Office (de vi var hos) var en dansegruppe som skulle danse pa arrangementer som tar opp HIV/Aids-problematikk. En annen fordel med prosjektet er at de ca 15 guttene som var dansere var for opptatt med a ove til a drive pa med sexs, drugs and alcohol.

Her er vi pa juice-fabrikken. Denne juicen er veldig god, og vi ble servert den overalt i Ceres. Selve fabrikken var som tatt ut av Donald. Flasker som klirret bortover i susende fart pa samleband for sa a komme inn i en maskin som satt pa merket/korken osv.

Pa en "farmschool" - altsa en skole pa bygda noen mil utenfor Ceres, var det ganske trangt okonomisk, de hadde som dere ser ikke engang papir a skrive pa. Mange av foreldrene hadde ikke rad til/prioriterte ikke skolepengene pa ca 50 rand (45 kr) i aret og ungene kom stort sett sultne til skolen, derfor hadde skolen et skolematprosjekt, som gav dem to skiver hver dag.
Vi besokte veldig mange skoler, og denne var den mest imponerende. Det var ogsa den der det var best disiplin og de fikk disiplinen av kjaerlighet, ikke ved hjelp av frykt (fysisk avstraffelse ble forbudt i SA for to ar siden, men mange praktiserer det fortsatt)

Laererne mente det var viktig at elevene fikk bevege seg litt i en ellers stillesittende skolehverdag. Kan ikke si meg uenig.

Ceres Advice Office hadde et program som kurset 10.klassinger til a bli ungdomsledere. Disse ble som sagt kurset innenfor HIV/Aids og positiv livsstil og de skal ha ansvar for a formidle dette vidre til minst 15 9.klassinger. Her er Arnold, en av de kommende ungdomslederne.

Pa lordagskvelden var det show med danserne, og ungdomslederne hadde appeller o.l. som "pauseunderholdning" til dansinga.

Til slutt et fotoshot av noen av danserne. Jeg bodde hos en av dem (Liggo - stripete skjorte bildet til venstre) over helga, men det var alltid minst 4-5 dansere til i huset (som ikke var saerlig stort) De provde stadig a laere meg moves - og jeg understreker provde...

Det var det for nu!

PS: Du trodde vel ikke pa det om at de ikke har rad til papir? Grunnen til at de pa bildet skriver pa leire er at de har en time med Arts and culture

Cape Town calling

Så var vi ferdig med field visit nr. 2 og vi er seks uker på vei av de tre månedene...

Nå er det straks helg, vi skal snart av sted til der vi skal bo:
Amiena ("sjefen" vår"): You’re going to stay at the Y (les: YWCA)
Meg: Aah, the Y.
Amiena: But not the Y you have been to before. Another Y.
Meg: Why?
Amiena: That’s why. It’s a bigger Y, and the other Y was full.

Som sagt, vi drar straks – derfor blir det kort innlegg…

Kort oppsummering: Vi har vært i Ceres siden forrige mandag kveld (siden vi ikke rakk bussen) til for noen timers tid siden. Ceres ligger i et fruktdistrikt hele byen er ganske avhengige av den. Vi har vært mye på fabrikker, både juicefabrikken, eplepakkingfabrikken og tørket frukt-godterifabrikken har blitt avlagt visitter.
Også skoler har det gått tjue på dusinet i... hvor mange rektorer vi har snakket med og hvor mange ganger vi har hørt ”Good morning Achil and Ossy” fra overfylte klasser er for meg ukjent.
Vi har også vært med på en slags ungdomsledertrening. Artig sak det å late som man var 13-15-åringer som spurte om pubertet og ”sex og sånn”.
Vi har også møtt borgermesteren i hennes hjem. Hun serverte oss til og med – hva annet vi vente – lokal juice!

Så etter nesten to uker med mye frukt og juice venter nå det britiske kostholdet på the Y.

Store klemmer fra Ossy og Lynn (som vi ble kalt)