Qongqotha: Vinterfuggel i sommarland

Sommerfuggelj i vjinterlanj heter Halvtan Sivertsens mest kjente sang, og jeg synes at tittelen gir et veldig fint bilde pa a vaere annerledes.

Na som tema for denne bloggposten er presentert, er det bare a hoppe i det.

Det merkeligste med oppholde i Qongqotha var folelsen av a vaere annerledes. Allerede pa bussen merket vi at prosentandelen av hvite sank betraktelig fra de travle handelsgatene i Cape Town, og fra da vi gikk av bussen i King Williams Town til vi gikk pa den bussen motsatt vei 11 dager senere, kan jeg telle alle hvite vi sa pa en hand.

Av de hvite vi sa, var ingen av dem i Qongqotha.
Vi ble en attraksjon.
Attraksjon er kanskje feil ord a bruke, men alle snudde seg etter oss og de fleste visste hva vi het. (Iallefall hva vi het pa xhosa) Vi horte ofte folk nevne xhosa-navnene vares i samtalene mens vi gikk forbi.

At sa og si alt av snakk var pa xhosa understreket fremmedgjoringen for oss. A ikke skjonne hva folk sier er frustrerende nok. A ikke skjonne hva folk sier nar du vet de snakker om deg er noe helt annet.

A vaere annerledes er en opplevelse som ikke alltid er like behagelig, og jeg ma inndromme at det skal bli herlig a kunne ga rundt i Cape Town uten at folk snur seg mer enn de snur seg etter andre turister.
Men selv om det ikke alltid var sa behagelig, tror jeg det var en sunn opplevelse a vite hvordan det kjennes pa kroppen.

Jeg tror noe av det jeg kan dra mest nytte av nar jeg kommer hjem, er a vite hvordan nettopp det a vaere annerledes oppleves, for det finnes sa mange som har den folelsen hver dag.