Hamba Kahle, Norge

Siste post

2006-12-26T12:58:00.000+01:00

Jaja, så var jeg tilbake i fedrelandet. Ribben er vel fordøyd for første gang, jeg har vent meg til å ta på meg skjerf og jakke og jeg innser at Norge har ikke forandret seg mye mens jeg var borte.

Første dagen jeg våknet så jeg ut og så skyer. "Hmm... jeg må ha fått rom med utsikt til Table Mountain" tenkte jeg, før jeg innså at det var noe kjent med sengetøyet. Jeg er vel fortsatt i det stadiet at jeg er glad og fornøyd med å være tilbake i Norge og treffe venner, familie og kjæresten. Savnet etter Sør-Afrika kommer nok sakte men sikkert.
Jeg merket for eksempel at jeg ble glad da jeg så en Sør-Affrikansk 5 cent-mynt.

Men, jeg er altså tilbake etter tre flotte, lærerike og spennende måneder. Denne bloggen er derfor historie - iallefall frem til neste gang jeg drar til regnbuenasjonen.

Takk for følget, det har vært hyggelig med kommentarer i bloggen, og kommentarer muntlig i ettertid.
Nå er det på tide å bytte jaktmarker, og jeg drar tilbake til gamlebloggen Bad Bunny.

Fred ut!

"Mama, I'm coming home"

2006-12-18T14:31:00.000+01:00

Det sang Ozzy Osborne en gang da dinosaur-rocken var hippere enn julebrus er i desember, og det samme sier Åssi Solberg na.
Jepp, det er to dager igjen av mitt besok til landet lengst sor i Afrika (jeg synes jeg horte noe trekke et lettelsens sukk der hjemme na...)

Jeg gleder meg til a komme hjem. Jeg gleder meg til at folk snakker norsk, jeg gleder meg til a treffe alle sammen, jeg gleder meg til a ha et nettverk, jeg gleder meg til a ikke leve i en sekk, jeg gleder meg til a kunne forsyne meg selv nar det er mat, jeg gleder meg til a leve et vanlig, nogenlunde rutinemessig liv, jeg gleder meg til norsk grovbrod og melk, jeg gleder meg til a ha mitt eget rom, jeg gleder meg til a kunne ga rundt og vite hvor jeg er, jeg gleder meg til ikke a vere avhengig av andre og a kunne velge selv hva jeg vil gjore.
Mye jeg gleder meg til, med andre ord...

Veldig rart, jeg gleder meg til a komme hjem, men jeg gruer meg til a dra.
At jeg skal tilbake hit er nok allerede et faktum. Nar, hvorfor og hvor lenge vil andre faktorer avgjore.

Jeg vet mange kommer til a sporre "hvordan har du hatt det", sannheten er at det er umulig a svare pa enda. Jeg har ikke fatt tid til a sette det hele i perspektiv, og jeg tviler pa at jeg vil kunne svare fornuftig pa det for godt inn i 2007.

Gleder meg til a se dere, folkens. Flyet lander kl 14.05.

Senger

2006-12-14T09:02:00.000+01:00

Her følger lista over steder jeg har sovet i Sør-Afrika:

Rom 3, YWCA
Anthea (SCAT-ansatt)
Alt for kort sofa etter fest
Bussen til Qongqotha
Rommet til Bandile i Qongqotha
Bussen hjem fra Qongqotha
Rom 1, YWCA
Rom 1, YWCA (det var to senger på rommet, måtte teste begge)
Zandile (SCAT-ansatt)
Hos Rooys i Ceres
Rommet til Liggo i Ceres
Rommet til Adi i Ceres
Hos Marqueen i Ceres
Rom 14 YMCA
Amiena (SCAT-ansatt)
Sofa hos Joanne (SCAT-sjef)
Bussem til Staytlerville
Hos Noni i Staytlerville
Bussen hjem fra Steytlerville
På kollektivet til kjæresten til Anne-Britt (SCAT-ansatt)
I telt i Cedarberg på klatretur
På rom med Åshild hos Funeka (SCAT-ansatt)
Bussen til Kimberly
Hos Lasky i Pampierstadt
Bussen hjem fra Kimberly
Rom 4 YWCA

Totalt 26 forskjellige steder på 90 dager.
Snitt 3.46 netter pr. sovested.

Julestemning?

2006-12-12T13:57:00.000+01:00

Vi sender bare en liten hilsen til alle som er på jobb, leser til eksamen eller
har juleferie i det vi har hørt er et kaldt og vått Norge!

Pampierstadt

2006-12-11T10:50:00.000+01:00

Tolv timer buss fra Cape Town ligger Kimberly, en time bil fra Kimberly ligger Pampierstadt. Det er hvor vi var i en uke.

På forhånd ble vi fortalt at her snakket de afrikaans, men det var selvsagt bare halve sannheten. De fleste snakket tswana (enda et av de 11 språkene landet har å tilby) og vi fikk selvsagt tswana-navn. Jeg går nå også under navnet Tumelo (betyr faith) og Åshild ble kalt Naledy (betyr star).
At “tumela” er hei på tswana førte til at jeg følte meg som en kjendis, og også i kirka virket det som de snakket mye om meg…

Programmet var veldig bra. Den ene dagen var vi æresgjester på et show med tswana-dans og drama utført av diverse lokale ungdomsgrupper. En annen dag var det et ungdomsmøte og vi ble bortimot presentert som eksperter som gjerne kunne spørres om råd. Så etter å ha hengt så mye med ungdom, var det på tide å henge med “Age in Action”, en gruppe pensjonister som hver dag jobbet bortimot fra seks til seks med å lage mat til vanskligstilte (foreldreløse, HIV-rammede, handicappede o.l.) og vi fikk lov til å hjelpe til.

På kveldene var det ofte den samme regla der vi bodde:
Hjem fra jobb, ta noe å drikke. Begynne å lage mat mens man har noe å drikke. Spise mat, så sitte å drikke litt.
Bare for å presisere til slutt, med drikke mener jeg drikke alkohol.

Det var aldri snakk om store mengder som i Norge hvor drikking stort sett betyr fyll, men det var litt hver dag (bortsett fra torsdagen), og mange bekker små…
Jeg har aldri takket nei til så mye alkohol, og allikevel drakk jeg en god del mer en på en gjennomsnittlig uke. (ta det med ro moder’n, jeg ble ikke full en eneste dag)

Jepp, det er ikke til å skyve under en pianokrakk at alkoholproblemene er mange i Pampierstadt…

Men sett under ett var det en veldig bra uke. Jeg hadde noen veldig givende besøk på prosjekter og sosialt sett var det også veldig bra, så det var trist å sette seg på bussen i går kveld. Det blir nok lenge til jeg setter min fot i en afrikansk landsby igjen.

Til slutt et lite sitat:”I’m going to take a picture of white people…” *knips* “…and I’m going to delete it!”

Om dasser og å sove naken

2006-12-11T08:02:00.000+01:00

Jepp, da har jeg akkurat vært på do.
Hvorfor nevner jeg dette? Jo, fordi den siste uka har dobesøk vært noe mer anstrengende enn vanlig. Mens jeg nå nettopp kunne sitte ned å slappe av mens naturen gikk sin gang, måtte jeg i Pampierstadt (der vi nettopp var) anstrenge flere muskler enn bare pressemusklene når jeg skulle “gjøre mitt fornødene”
Utedassen hos Lasky (han jeg bodde hos) var forsåvidt helt grei, vanlig dass – bortsett fra at den var noe mer uhygenisk enn en Hibas (bærbar do) etter en måneds speiderleir.

Jaja, godt med litt lårtrening (blir ikke så mye trening ellers, så…)

Som sagt, vi er tilbake i Cape Town, og her skal vi nå bli helt til vi drar. Vi skal bo en uke på “The Y” og selv om vi har uttalt oss kritiske til stedet før, skal det bli deilig å ikke bo hos en vertsfamilie. Det er ganske stressende. Selv om vi nå veldig lett finner oss til rette og terskelen for å snoke i kjøleskapet blir mindre og mindre, er man fortsatt gjester.
Jeg ser frem til å tømme sekken utover gulvet og rote så mye jeg vil, mens Åshild gleder seg visstnok til å sove naken.

Rart å komme tilbake fra siste field trip… blir nok lenge til vi setter fot i en liten, afrikansk landsby igjen…

World AIDS-day

2006-12-01T14:31:00.000+01:00

I dag er det verdens AIDS-dag, her er det noen linker verdt å ta en titt på:

Nye eventyr, ny Cape. Neste stopp: Thuso

2006-11-30T13:55:00.000+01:00

Da naermer det seg helg og neste fieldtrip. Paa kvelden, foerste soendag i advent setter vi oss paa bussen for aa dra til Thuso i Northern Cape. Ingen jeg har snakket med utenfor SCATs kontorer har hoert om dette stedet foer. Mystisk.

Mandag 11. desember er vi tilbake i Cape Town igjen. Mange erfaringer rikere skulle man tro.
Naar vi kommer tilbake forventer jeg aa se at det blomstrer av kommentarer her paa bloggen.

Bikkjene i Afrika

2006-11-27T13:42:00.000+01:00

Det er mange hunder i afrika, og det sies at de alle ligner paa eieren sin. tikka ikke ha den nede til hoeyre. enn du, Tormod?

Staytlerville: My hips don't lie

2006-11-27T08:55:00.000+01:00

...eller for å si det mer korrekt; my hips don’t move.

Vi satt på Rockeys tavern dagen etter loveLife-games* hvor vi ble dratt opp på scenen for å danse. Vi kom i snakk om dansinga mi og hva som gjorde den så særegen. Åshild mente hun hadde løsninga. “æ ha annaljysert dæ” begynte hun (som hun ofte begynner) “og æ trur det er fordi du ikke beveger hoftene når du danser. Overkroppen og beina beveger seg, ja, men hofta står på stedet hvil.”
Dansenummeret ble jeg senere og til stadighet stadig konfrontert med av Steytlervilles barn og unge.

Staytlerville er et lite sted.
Vi gikk av bussen midt ute i ingenmannsland, så tok en bil oss en time lenger vekk fra alt som kan kalles sivilisasjon, så var vi der. Staylterville.
Området var helt flatt og gatene var rette. De fleste husene var RDP-hus (statsbetalte hus – Residential Development Project) noe som betyr at alle husene var helt like og lå i klynger med nøyaktig like stor avstand mellom hvert hus.
Det er ikke mange fritidstilbud til de omtrent 7000 innbyggerne som bor der, noe som resulterer i godt besøkte taverns og andre steder der alkohol var å oppdrive. De fleste unge vi snakket med var også Ganske ivrige på å komme seg vekk fra stedet. (Steytlerville likner med andre ord på en vanlig norsk småby…)

På tross av dette hadde vi stort sett noe å gjøre, mye takket være Marco som var CFCer fra Sør i fjor. Han viste oss det som var verdt og se og introduserte oss til de det var verdt å treffe og alt i alt hadde vi det veldig moro i Staytlerville.

*loveLife er en organisasjon som driver med opplæring og holdningskampanjer rundt HIV/Aids blant unge. De er veeeeeldig opptatt av og være hippe og kule og deler gjerne ut capser, t-skjorter, vannflasker og andre effekter.

Neste stopp: Staytlerville

2006-11-10T09:48:00.000+01:00

Tida flyr når man har det gøy!
Det virker som vi nettopp kom tilbake fra Ceres, og nå er det siste dag på kontoret igjen før vi skal ut i felten igjen!

Neste stopp er Staytlerville i Eastern Cape, og det er jo en provins vi har vært i før.
Det blir nok veldig annerledes denne gangen (også) og programmet virker lovende (selv om utgangspunktsprogrammet alltid har en tendens til å endres underveis).
På programmet står blant annet diverse workshops, HIV/Aids-informasjon og en “African day” (hva nå det måtte innebære…)
En annen ting som virker lovende med Staytlerville er at der møter vi en fyr ved navn Marco. Han var CFC fra Sør i fjor, det vil si at det er en som faktisk vet hva vi driver med og siden han også har vært tre måneder i et fremmed land (Norge) vet han av egne erfaringer hva som er stas å finne på.

Mandag drar vi, og denne gangen er det under et halvt døgn på reisefot, så den delen skal nok gå glatt (så lenge vi rekker bussen…)

I helgen skal vi bo hos Joanne (sjefen i SCAT), og ryktene forteller om braai, vinsmaking og svømmebasseng…

God helg – snakkes nok ikke før om to ukers tid igjen…

Dagens funfact: Jeg likner visst på prins Harry....

The mountain is closed

2006-11-09T14:25:00.000+01:00

I dag skulle vi være skikkelig norske og gå på fjelltur.
Fjellet; Table Mountain – landemerket til Cape Town. Du kan ikke si at du har vært I Moderbyen uten å ha et bilde av deg selv på toppen av fjellet.

Det går en gondolbane opp din, men brukte Aamundsen gondol? Så du noensinne Nansen i en simpel taubane? Hva med Thor Heyerdahl? Ikkeno taubane der, gitt! Derfor bestemte vi oss for å droppe luksusmetoden og gå opp.
Vel fremme på parkeringsplassen til gondolbanen ser vi masse turister. “Feiginger” tenker vi og skal til å labbe i vei, da plutselig får vi høre: “You’re going up? Sorry, the mountain is closed today.”

Fjellet er stengt? Det går da ikke an? Vel, de tenkte nå på gondolbanen, men vi ble advart mot å gå opp allivekel. "You're gonna blow right down. It's dangerous!"
Jaja, tenkte vi. Litt vind er vi vant med – og vi kan da fjellvettreglene, og vi var på vei.

Det blåste, men ikke mer enn at jakkene vi hadde med var kjekt å ha. Skyene var heller ikke noe særlig problem, de gikk vi rett gjennom og vips (etter to timer) var vi på toppen av fjellet.
Der var det ikke en eneste feit tysker, knipsekåt japse eller gammel brite – det var bare oss (nesten… og av de ti vi snakket med var tre norske) og vi brukte tida på å nyte den velfortjente utsikten i fred og ro.

Turen ned gikk forholdsvis smertefritt, men om du spør meg i morra, har vi nok rukket å bli støle. Det koster å ikke ha trent på to måneder…

Fjellet er stengt, du liksom…

Sladder og snadder

2006-11-07T13:38:00.000+01:00

Jepp, det er tirsdag - altså på tide å referere til helgens opplevelser.
Jeg fortalte jo at vi skulle bo på en annen Y en der vi har bodd tidligere, og at vi var noe ambis til det.
Men så under middagen fikk plutselig frk. Leirset øye på noen hun syntes hun kjente igjen? Var det en kjendis? Den teorien falt lett i grus når vi kom på at vi tross alt bodde på YMCA, så hvis det var en kjendis måtte det være en YMCA-kjendis, men de kjenner ikke vi til uansett...
Men det viste seg i stedet å være en Rønningen-elev! Vi fant oss dermed plutselig og helt tilfeldig på basen til Rønningen folkehøyskole på skoletur!

Dermed gikk det slag-i-slag.
Lørdagen begynte med en tur til frisøren for min del, og for de som kjenner meg godt (eller har lest dette), vet klippe meg noe jeg har snakket om i fem uker, men først nå turde å gjøre. Jeg hadde ikke mye jeg skulle sagt. Frisøren og Åshild brukte håret mitt som lerret for deres felles kunstverk. Noen hekto med hår, mange ”It’s getting better already” og ”It’s coming” fra frisøren og R45 senere var jeg plutselig kjekk igjen.
Deretter gikk turen til en butikk for litt shopping før jeg fikk benyttet meg av muligheten til å klatre litt i et innendørs klatresenter (første treningsøkt siden jeg dro fra Norge)

Men helgen var fortsatt ung...

På kvelden gikk turen til Waterfront med Rønningen, og vi CFCere som ikker er underlagt Rønningens alkoholregler på uteoppholdet fristet Rønningenelevene med en flaske husets hvitvin.

Søndag er kirkedag, og i dag var det en katolsk kirke som måtte bøte.
Tilfeldigvis var det to kardinaler og noen biskoper der på den gudstjenesten, så man kan jo si at vi traff jackpot. Det er også første gang i mitt liv jeg opplever at presten må nekte noen nattverd fordi det ikke var nok brød (og heller ikke to små fisk...)
Styrket i ånden gikk turen til Green Point Stadion Market der alle selgerne vi gi deg ”special price” – også bare til meg, da!
Til slutt ble det soling og bading før kvelden kom. Det begynner nemlig å merkes at det er sommer her nå...

I går kveld spiste vi en bedre middag (struts) med Sylvia (læreren vår fra Rønningen) før vi dro på en ”hemmelig jazzklubb”

Men allikevel var kanskje den største gleden hele helgen da Sylvia overrakte oss melkesjokolade, Ahlgrens biler, smørbukk og ikke minst appelsinkrokan.

Ceres: noen flere tusen ord

2006-11-07T13:26:00.000+01:00

Helt uten hemninger vier jeg meg til nye kulturer og står opp en og en halv time tidligere enn vanlig for å få rullet opp håret før frokost.

Når det kommer fornemme gjester fra overseas blir de tatt med til borgermesteren. Det var koslig. Og som en borgermester i et fruktdistrikt ga hun oss frukt og masse jus.
Kan egentlig formålet med dette utvekslingsprogrammet illustreres bedre enn dette? Sprudlende, flott ungdom fra hver sin kant av verden møtes og lærer hverandre å kjenne gjennom dialog. De lever forskjellige liv,men på tross av religions- og kulturforskjeller finner de ut at de har mye til felles og at de må stå sammen for en bedre verden.

Det er vakkert

Ceres: Tusenvis av ord

2006-11-06T12:36:00.000+01:00

Jepp, vi kom tilbake fra Ceres fredag, og da lurer du vel pa - hvordan var det der?
Vel, et bilde sier mer enn tusen ord, sa her er noen tusen ord fra Ceres:

Et av prosjektene til Ceres Advice Office (de vi var hos) var en dansegruppe som skulle danse pa arrangementer som tar opp HIV/Aids-problematikk. En annen fordel med prosjektet er at de ca 15 guttene som var dansere var for opptatt med a ove til a drive pa med sexs, drugs and alcohol.

Her er vi pa juice-fabrikken. Denne juicen er veldig god, og vi ble servert den overalt i Ceres. Selve fabrikken var som tatt ut av Donald. Flasker som klirret bortover i susende fart pa samleband for sa a komme inn i en maskin som satt pa merket/korken osv.

Pa en "farmschool" - altsa en skole pa bygda noen mil utenfor Ceres, var det ganske trangt okonomisk, de hadde som dere ser ikke engang papir a skrive pa. Mange av foreldrene hadde ikke rad til/prioriterte ikke skolepengene pa ca 50 rand (45 kr) i aret og ungene kom stort sett sultne til skolen, derfor hadde skolen et skolematprosjekt, som gav dem to skiver hver dag.
Vi besokte veldig mange skoler, og denne var den mest imponerende. Det var ogsa den der det var best disiplin og de fikk disiplinen av kjaerlighet, ikke ved hjelp av frykt (fysisk avstraffelse ble forbudt i SA for to ar siden, men mange praktiserer det fortsatt)

Laererne mente det var viktig at elevene fikk bevege seg litt i en ellers stillesittende skolehverdag. Kan ikke si meg uenig.

Ceres Advice Office hadde et program som kurset 10.klassinger til a bli ungdomsledere. Disse ble som sagt kurset innenfor HIV/Aids og positiv livsstil og de skal ha ansvar for a formidle dette vidre til minst 15 9.klassinger. Her er Arnold, en av de kommende ungdomslederne.

Pa lordagskvelden var det show med danserne, og ungdomslederne hadde appeller o.l. som "pauseunderholdning" til dansinga.

Til slutt et fotoshot av noen av danserne. Jeg bodde hos en av dem (Liggo - stripete skjorte bildet til venstre) over helga, men det var alltid minst 4-5 dansere til i huset (som ikke var saerlig stort) De provde stadig a laere meg moves - og jeg understreker provde...

Det var det for nu!

PS: Du trodde vel ikke pa det om at de ikke har rad til papir? Grunnen til at de pa bildet skriver pa leire er at de har en time med Arts and culture

Cape Town calling

2006-11-03T12:47:00.000+01:00

Så var vi ferdig med field visit nr. 2 og vi er seks uker på vei av de tre månedene...

Nå er det straks helg, vi skal snart av sted til der vi skal bo:
Amiena ("sjefen" vår"): You’re going to stay at the Y (les: YWCA)
Meg: Aah, the Y.
Amiena: But not the Y you have been to before. Another Y.
Meg: Why?
Amiena: That’s why. It’s a bigger Y, and the other Y was full.

Som sagt, vi drar straks – derfor blir det kort innlegg…

Kort oppsummering: Vi har vært i Ceres siden forrige mandag kveld (siden vi ikke rakk bussen) til for noen timers tid siden. Ceres ligger i et fruktdistrikt hele byen er ganske avhengige av den. Vi har vært mye på fabrikker, både juicefabrikken, eplepakkingfabrikken og tørket frukt-godterifabrikken har blitt avlagt visitter.
Også skoler har det gått tjue på dusinet i... hvor mange rektorer vi har snakket med og hvor mange ganger vi har hørt ”Good morning Achil and Ossy” fra overfylte klasser er for meg ukjent.
Vi har også vært med på en slags ungdomsledertrening. Artig sak det å late som man var 13-15-åringer som spurte om pubertet og ”sex og sånn”.
Vi har også møtt borgermesteren i hennes hjem. Hun serverte oss til og med – hva annet vi vente – lokal juice!

Så etter nesten to uker med mye frukt og juice venter nå det britiske kostholdet på the Y.

Store klemmer fra Ossy og Lynn (som vi ble kalt)

Jaja...

2006-10-23T12:00:00.000+02:00

Meg: Nå må vi gå! Bussen går klokka 11!
Åshild: Neida, den går 11.35, sjø.
Meg: Aaah. OK.

Av og til er det dritt å kunne si "Hva var det jeg sa"

Ceres må nok vente til i kveld - hvis vi rekker bussen, da...

Halleluja! Vi skal til Ceres!

2006-10-23T09:35:00.000+02:00

Vi var i kirka i går, en meget spesiell opplevelse.
For som den sindige frikirkegutten jeg er, ble en township-baptist-menighet ikke akkurat hva jeg forbinder med en gudstjeneste.
I frikirka kan slår vi på stortromma (bokstavelig talt) hvis det er med et trommesett i lovsangen og lovsangen kan kalles entustiastisk hvis to-tre personer drister seg til å stå og kanskje til og med lfte en arm eller to heves – ja da er det et mirakel.
I Langa Baphtist Church var ganske annerledes. Halleluja-faktoren var høy og taket kan ikke ha vært langt unna å falle av under sangen. Det var ikke snakk om at noen sto, det gjorde alle. Det var også mer sansing der enn på et diskotek.
Predikanten var en ivrig fyr fra Zambia og med seg hadde han en enda mer engasjert fyr som oversatte til xhosa. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg ikke trodd det var ”det glade budskap” han evangiliserte, for makan til aggresivt tonefall, stemme og kroppsholdning har jeg ikke sett.

Etter gudstjenesten var over (etter ca fire timer) dro vi ut til Cape Point. Dette er ikke det samme som Kapp Det Gode Håp, det er heller ikke sydspissen på Afrika, men det er det alle forbinder med de to overnevnte.
Antageligvis kommer jeg aldri til å være så langt sør noensinne igjen.

Planer fremover:
Om tre timer setter vi oss på bussen til Ceres. Ceres er et fruktdistrikt ca to timer fra Cape Town. Vi vet ingenting om programmet, men de vi skal være hos holder visst på ganske mye med dans og drama og jobber en del med HIV/aids (men det gjør jo de fleste NGOs (Non Govermental Organisation) i Sør-Afrika...)
Ellers har vi fått vite at vi kommer til å spise mye frisk frukt og drikke mye god juice. Det blir jo bonus.

Ellers får dere kose dere med høsten der hjemme!

Skal ikke være julenisser!

2006-10-19T14:29:00.000+02:00

Den dagen vi dro avsted til Sør-Afrika, var Åshild og jeg stolte representanter for alt som kan kalles sunn idealistisk ungdom i kristenavisa Vårt Land.
Først nå har jeg fått ta en titt på hva vi egentlig sa, og for de som ikke får Vårt Land hver dag, kan de kikke på artikellen her:

Mythbusters: Africa

2006-10-19T11:54:00.000+02:00

Prepost: har funnet en måte å skrive æ, ø og å på, men den er ganske kjip å bruke... allikevel skal jeg prøve så ofte jeg kan...

Det er mange myter om Afrika, og jeg får stadig høre dem i meldinger om mail. Mange av disse mytene er akk så gale, noen stemmer kanskje mer eller mindre.
Derfor har jeg fått tak i Discoverys radarpar i Mythbusters for å skrive denne posten.

Myte: Det er ville dyr overalt i Afrika.
Fakta: Jeg har ikke sett noen løver, elefanter, tigre, slanger eller andre skumle skapninger. Nå er det jo mulig at dette har noe å gjøre ”with the eyes” (som Anthea stadig mobber meg for)
Det villeste dyret jeg har sett hittil var en mygg – jeg har til og med blitt stukket! Har hittil bare observert en mygg og fått ca 6 stikk, så det er ikke noe utstrakt problem. Ellers er det mange flere ekorn her enn i Norge...

Myte: Det er ikke vann i Afrika.
Fakta: Jeg har ikke dusjet i dag, men det er av latskap. Ellers har jeg både dusjet, badet og drukket vann her nede. Det har til og med regnet!

Myte: Alle i Afrika bor i jordhytter.
Fakta: Hittil har vi ikke bodd i et hus uten innlagt vann eller strøm – og vi har bodd i en nokså fattig landsby. Faktisk er TV veldig vanlig å ha i huset og vi har sovet i bedre senger enn på Rønningen.

Myte: På kvelden danser man ”ogga-boggadans” rundt bålet til lyden av bongo-trommer.
Fakta: Det er ca like mange som kan tradisjonell dans her som det er nordmenn som faktisk behersker å danse halling. Derimot ligger de ti år++ tilbake i tid rent musikalsk og boyband, trance og house er ikke noe man hører på ”for de gode minnenes skyld”

Myte: Dere kommer ikke til å få mat i Afrika.
Fakta: Joda, mat får vi nok av. De eneste gangene vi har stått i fare for å falle inn under FNs statistikk over mennesker som går sultne til sengs er på YWCA – det mest europeiske stedet vi har vært.

Myte: De har ikke Internett i Afrika.
Fakta: Tror du jeg har råd til å fly til Norge hver gang jeg skal oppdatere bloggen?

Myte: Vi er her for å redde verden.
Fakta: Vi er her for å lære om ”bistand i praksis”, for å møte mennesker, for å oppleve kulturer og for å kunne fortelle at Afrika ikke er masse buskmenn med bein gjennom nesa og kun et lendeklede rundt livet og de bor i jordhytter uten vann og har aldri sett en hvit mann (eller kvinne) og danser ogga-boggadans rundt bålet for å kose seg.

It's fun to stay at the...

2006-10-17T15:04:00.000+02:00

... Y - W - C - A!

For tiden er det akkurat det vi gjor - vi bor pa det YWCA (eller YW som de liker a kalle seg... jeg er litt mot a forkorte en forkortelse) i Cape Town.

YWCA ligger idyllisk plassert pa CTs "beste vestkant" og i gangavstand fra sentrum. De har en herlig hage og et fint og hoyt piggtradgjerde som beskytter dem fra alle de kriminelle i byen.
I tillegg til at de beskyttes fra kriminaliteten med dette gjerde, virker det ogsa som de har en slags boble som beskytter dem fra all annen ytre pavirkning.

Stilen er ren britisk fra noen tiar tilbake i tid.
Maten er britisk.
Interioret er britisk.
De snakker mer britisk enn pa en kostskole i Yorkshire.

I tillegg er de konservative kristne.
Ikke et ondt ord om kristne, men jeg har to-tre til konservative. Jeg kan jo gi en liten leksjon i reglene pa "the YW":

Ikke lov for gutter a vaere pa jenterom
Sko er pabudt i spisestuen og dagligstuen (skriver stuen for a oversette regelverket best mulig, ikke fordi jeg har begynt med bergenske endinger)
Alkohol og royking er selvsagt forbudt
Ikke lov med harruller eller pysjamas i fellesarealer
Man risikerer a bli kasta ut om man har darlig innflytelse pa de andre jentene

Aashild og jeg prover for tiden pa trass a bryte flest mulig regler og det er ikke mange vi har igjen a bryte (for a si det sann...)

Maten er et kapittel for seg selv...
Som sagt, maten er britisk, det sier vel sitt.
Det som virkelig svir er den utrolig korte serveringstiden.
Middagen star fremme i ca 10 minutter sa alle rekker savidt a forsyne seg en gang. Ikke nok med det, men i gar ble vi forsynt av ei av de ansatte.
En polse er ikke nok for a mette meg, og det er bare takket vaere "Friendly seven eleven" (den heter faktisk det) pa hjornet at vi ikke gar inn under statistikken over folk som legger seg sultne til sengs.

Som sagt, det er kjedelig og stille der, men det ligger i det minste sentralt.

Qongqotha: Bilder

2006-10-17T12:00:00.000+02:00

Yepp... her kommer det litt bilder. Jeg vet at noen i foreldregenerasjonen ogsa folger med, sa til deres informasjon: Det gar an a trykke pa bildene, sa blir de storre...

"And here we grow our marijhuana"
Her er vi pa et HIV/Aids Homecare-senter like ved King Williams Town. Alle dere ser pa bildet + ca seks til jobber hver dag frivillig pa dette sentere. Oppgavene gar ut pa a besoke HIV og aids-syke i deres egne hjem og hjelpe dem pa de mater de kan. Hver torsdag har de suppekjokken hvor de som trenger kan fa varm, naeringsrik suppe.
(Og det er spinaten til suppen, ikke "gress" som dyrkes her...)

Aashild forteller om a vokse opp i Norge under vart skolebesok (egen post senere). En detalj som er verdt a merke seg er "verdenskartet" undertegnede tegnet pa tavla til hoyre for Aashild. Aashild mener det er et bevis pa hvordan Oslo-patrioter ser pa Norge...

Peace Africa Youth Center var organisasjonen vi var plassert hos i Qongqotha. Disse tre staute mennene er (fra v.) Bash (som vi bodde hos), Kombo og Terra.
Selve bygget bestar av et rom med et lite bibilotek, to datamaskiner (de eneste i Qongqotha) en slags pay-phone og to skrivebord.

"Mama Africa" var bestemora i huset der vi bodde i Qongqotha. Her slapper hun av i skyggen mens klesvasken torker.

Dette bilde er tatt under en taxitur. Taxi er ikke synonymt med den norske taxien, da snakker man om "metered taxi". Taxi derimot er en van (ofte Toyota HiAce) At den er skikkelig gammel og har sitteplass til 18 personer er en del av sjarmen.

Qongqotha: This is a traditional meal!

2006-10-16T14:15:00.000+02:00

prepost: det er ikke bare jeg (Aasmund) som er her i Sor, det er ogsa min kollega, reisekompanjong, partner in crime og venninne Aashild. Sammen utgjor vi "AA-team". Derfor er det rett og rimelig at ogsa Aashild far komme til ordet her pa bloggen, sa her er hennes jomfrupost:

Vi sa for oss a fa servert ville mengder kjott da vi skulle pa forste "utplassering". Man spiser nemlig kjempemye kjott i Afrika hadde vi hort. Frokost, lunsj og middag sa jeg for meg, og kanskje litt rester til kvelds. Men hva ser man. Forste dag fikk vi servert kylling med ris og gronnsaker. So far so good tenkte jeg, men var en anelse skuffet over at jeg kunne laget det samme selv.

"Today we are going to have a traditional meal", sa Mama Africa neste dag. "Mqusho", sa hun og humret lett for seg selv. Wow tenkte jeg, detta blir spennende. This is a good meal for a cold day sa Mama Africa og serverte oss hver sin usannsynlig store porsjon mqusho, som viste seg a vaere en slags gryte bestaende stort sett av bonner, og bittelitt av noe annet ubestemmelig. Aasmund sa bunnen av skala si lenge for meg, da ble jeg litt misunnelig.
Dagene framover fortsatte Mama Africa med a servere oss traditional meals og humre av det. Mest humra hun da hun serverte "african salad" som var maisgreie med surmelk.

Men sa fikk pipen en annen lat, for det ble var tur til a servere traditional food. og hva er vel mer rett i en slik sammenheng enn a lage risengrynsgrot? Noen likte det, noen tvang det i seg, noen spiste bittelitt, noen spiste mye, men veldig sakte og noen spiste veldig fort med et bredt smil om munnen, og det var Aasmund og meg.

Mest minneverdig var allikevel ikke Mama Africas traditional meals. Foe nar man slakter en ku i Qongqotha, kommer alle i landsbyen innom for a fa en smak av godbitene. Og som deres gjestfrie kultur tilsier, ble ogsa de to besokende fra Norge tatt imot med apne armer og smakebiter av bade kjott, lever og lunger. Kjottet var godt, lever greit, og lungebitene kunne man uten at noen sa det gi til bikkja. Interessant opplevelse.

Vel tilbake i Cape Town, spor folk om vi fikk smake tradisjonell mat i Qongotha. Ja, sier vi og de humrer godt.

Qongqotha: Om å gå i Afrika

2006-10-16T10:51:00.000+02:00

Jeg har laert tre ting om a ga i Afrika:

1) Ga er noe man gjor kun dersom man virkelig ma.
2) Gaing foregar i et meget bedagelig tempo (heretter kalt African Walkin')
- med bedagelig betyr det ca 2 km i timen. Jeg ble faktisk sliten av anstrengelsene det medforte a ga sa sakte.
Afrikan Walkin' viste seg allikevel meget nyttig nar vi skulle traske opp en lang, stovete bakke midt pa den dagen sola stekte pa sitt varmeste.
3) Begrepet "å gå en tur" finnes ikke i Afrika.
Jeg provde meg pa dette norske konseptet en dag i Qongqotha. Jeg var ute i ca et kvarter og minst 10 minutter gikk med til a forklare hva jeg drev med. Denne samtalen hadde jeg noen ganger:

X: Zanemvula! Where are you going?
Me: Nowhere.
X: (ser sporrende pa meg) Where?
Me: Nowhere special, just going for a walk.
X: What?
Me: Just taking a walk... stretch my legs, have some fresh air...
X: Aaah... exercice?
Me: No! Just going for a walk!
X: So where are you going?

...

Qongqotha: Zanemvula

2006-10-16T10:35:00.000+02:00

For vi dro til Qongqotha fikk vi beskjed om a ta med sunblock med hoy faktor, solbriller og noe a ha pa hodet for a unnga solas stikkende straler.

Da vi kom viste det seg at gummistovler og regnjakke hadde gjort bedre nytte - det regnet.
Pa grunn av at regnet kom samtidig som oss fikk vi ganske kjapt navnene Nomvula (Aashild) og Zanemvula (meg) som oversatt fra xhosa betyr "Comes with rain"
Det a komme med regn er forovrig et godt tegn og det kunne tolkes til at besoket vart kom til a bety noe godt for Qongqotha.
Uansett, dette ble navnene vi ble kjent under i Qongqotha, og av og til var alt vi klarte a forsta nar folk snakket xhosa med hverandre, navnene vares.

Jeg ble ogsa grepet av min dikteriske side under oppholdet mens jeg tenkte for meg selv:
"hvordan kan jeg gjore en forskjell her?" og skrev dermed dette diktet:

Zanemvula

De kalte meg Zanemvula

- Kommer med regn

Jeg er bare en dråpe

En dråpe kan skylle vekk

Et støvfnugg

En drape kan gi næring til

Et frø

Det er vanskelig å se

Hva en dråpe kan oppnå

Men et regnskyll

Kan vaske vekk alt støvet

Og få en blomstereng

Til å blomstre

De kalte meg Zanemvula