Jaja...

Meg: Nå må vi gå! Bussen går klokka 11!
Åshild: Neida, den går 11.35, sjø.
Meg: Aaah. OK.

Av og til er det dritt å kunne si "Hva var det jeg sa"


Ceres må nok vente til i kveld - hvis vi rekker bussen, da...

Halleluja! Vi skal til Ceres!

Vi var i kirka i går, en meget spesiell opplevelse.
For som den sindige frikirkegutten jeg er, ble en township-baptist-menighet ikke akkurat hva jeg forbinder med en gudstjeneste.
I frikirka kan slår vi på stortromma (bokstavelig talt) hvis det er med et trommesett i lovsangen og lovsangen kan kalles entustiastisk hvis to-tre personer drister seg til å stå og kanskje til og med lfte en arm eller to heves – ja da er det et mirakel.
I Langa Baphtist Church var ganske annerledes. Halleluja-faktoren var høy og taket kan ikke ha vært langt unna å falle av under sangen. Det var ikke snakk om at noen sto, det gjorde alle. Det var også mer sansing der enn på et diskotek.
Predikanten var en ivrig fyr fra Zambia og med seg hadde han en enda mer engasjert fyr som oversatte til xhosa. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg ikke trodd det var ”det glade budskap” han evangiliserte, for makan til aggresivt tonefall, stemme og kroppsholdning har jeg ikke sett.

Etter gudstjenesten var over (etter ca fire timer) dro vi ut til Cape Point. Dette er ikke det samme som Kapp Det Gode Håp, det er heller ikke sydspissen på Afrika, men det er det alle forbinder med de to overnevnte.
Antageligvis kommer jeg aldri til å være så langt sør noensinne igjen.

Planer fremover:
Om tre timer setter vi oss på bussen til Ceres. Ceres er et fruktdistrikt ca to timer fra Cape Town. Vi vet ingenting om programmet, men de vi skal være hos holder visst på ganske mye med dans og drama og jobber en del med HIV/aids (men det gjør jo de fleste NGOs (Non Govermental Organisation) i Sør-Afrika...)
Ellers har vi fått vite at vi kommer til å spise mye frisk frukt og drikke mye god juice. Det blir jo bonus.

Ellers får dere kose dere med høsten der hjemme!

Skal ikke være julenisser!

Den dagen vi dro avsted til Sør-Afrika, var Åshild og jeg stolte representanter for alt som kan kalles sunn idealistisk ungdom i kristenavisa Vårt Land.
Først nå har jeg fått ta en titt på hva vi egentlig sa, og for de som ikke får Vårt Land hver dag, kan de kikke på artikellen her:

Mythbusters: Africa

Prepost: har funnet en måte å skrive æ, ø og å på, men den er ganske kjip å bruke... allikevel skal jeg prøve så ofte jeg kan...

Det er mange myter om Afrika, og jeg får stadig høre dem i meldinger om mail. Mange av disse mytene er akk så gale, noen stemmer kanskje mer eller mindre.
Derfor har jeg fått tak i Discoverys radarpar i Mythbusters for å skrive denne posten.

Myte: Det er ville dyr overalt i Afrika.
Fakta: Jeg har ikke sett noen løver, elefanter, tigre, slanger eller andre skumle skapninger. Nå er det jo mulig at dette har noe å gjøre ”with the eyes” (som Anthea stadig mobber meg for)
Det villeste dyret jeg har sett hittil var en mygg – jeg har til og med blitt stukket! Har hittil bare observert en mygg og fått ca 6 stikk, så det er ikke noe utstrakt problem. Ellers er det mange flere ekorn her enn i Norge...

Myte: Det er ikke vann i Afrika.
Fakta: Jeg har ikke dusjet i dag, men det er av latskap. Ellers har jeg både dusjet, badet og drukket vann her nede. Det har til og med regnet!

Myte: Alle i Afrika bor i jordhytter.
Fakta: Hittil har vi ikke bodd i et hus uten innlagt vann eller strøm – og vi har bodd i en nokså fattig landsby. Faktisk er TV veldig vanlig å ha i huset og vi har sovet i bedre senger enn på Rønningen.

Myte: På kvelden danser man ”ogga-boggadans” rundt bålet til lyden av bongo-trommer.
Fakta: Det er ca like mange som kan tradisjonell dans her som det er nordmenn som faktisk behersker å danse halling. Derimot ligger de ti år++ tilbake i tid rent musikalsk og boyband, trance og house er ikke noe man hører på ”for de gode minnenes skyld”

Myte: Dere kommer ikke til å få mat i Afrika.
Fakta: Joda, mat får vi nok av. De eneste gangene vi har stått i fare for å falle inn under FNs statistikk over mennesker som går sultne til sengs er på YWCA – det mest europeiske stedet vi har vært.

Myte: De har ikke Internett i Afrika.
Fakta: Tror du jeg har råd til å fly til Norge hver gang jeg skal oppdatere bloggen?

Myte: Vi er her for å redde verden.
Fakta: Vi er her for å lære om ”bistand i praksis”, for å møte mennesker, for å oppleve kulturer og for å kunne fortelle at Afrika ikke er masse buskmenn med bein gjennom nesa og kun et lendeklede rundt livet og de bor i jordhytter uten vann og har aldri sett en hvit mann (eller kvinne) og danser ogga-boggadans rundt bålet for å kose seg.

It's fun to stay at the...

... Y - W - C - A!

For tiden er det akkurat det vi gjor - vi bor pa det YWCA (eller YW som de liker a kalle seg... jeg er litt mot a forkorte en forkortelse) i Cape Town.

YWCA ligger idyllisk plassert pa CTs "beste vestkant" og i gangavstand fra sentrum. De har en herlig hage og et fint og hoyt piggtradgjerde som beskytter dem fra alle de kriminelle i byen.
I tillegg til at de beskyttes fra kriminaliteten med dette gjerde, virker det ogsa som de har en slags boble som beskytter dem fra all annen ytre pavirkning.

Stilen er ren britisk fra noen tiar tilbake i tid.
Maten er britisk.
Interioret er britisk.
De snakker mer britisk enn pa en kostskole i Yorkshire.

I tillegg er de konservative kristne.
Ikke et ondt ord om kristne, men jeg har to-tre til konservative. Jeg kan jo gi en liten leksjon i reglene pa "the YW":

• Ikke lov for gutter a vaere pa jenterom
• Sko er pabudt i spisestuen og dagligstuen (skriver stuen for a oversette regelverket best mulig, ikke fordi jeg har begynt med bergenske endinger)
• Alkohol og royking er selvsagt forbudt
• Ikke lov med harruller eller pysjamas i fellesarealer
• Man risikerer a bli kasta ut om man har darlig innflytelse pa de andre jentene

Aashild og jeg prover for tiden pa trass a bryte flest mulig regler og det er ikke mange vi har igjen a bryte (for a si det sann...)

Maten er et kapittel for seg selv...
Som sagt, maten er britisk, det sier vel sitt.
Det som virkelig svir er den utrolig korte serveringstiden.
Middagen star fremme i ca 10 minutter sa alle rekker savidt a forsyne seg en gang. Ikke nok med det, men i gar ble vi forsynt av ei av de ansatte.
En polse er ikke nok for a mette meg, og det er bare takket vaere "Friendly seven eleven" (den heter faktisk det) pa hjornet at vi ikke gar inn under statistikken over folk som legger seg sultne til sengs.

Som sagt, det er kjedelig og stille der, men det ligger i det minste sentralt.

Qongqotha: Bilder

Yepp... her kommer det litt bilder. Jeg vet at noen i foreldregenerasjonen ogsa folger med, sa til deres informasjon: Det gar an a trykke pa bildene, sa blir de storre...

"And here we grow our marijhuana"
Her er vi pa et HIV/Aids Homecare-senter like ved King Williams Town. Alle dere ser pa bildet + ca seks til jobber hver dag frivillig pa dette sentere. Oppgavene gar ut pa a besoke HIV og aids-syke i deres egne hjem og hjelpe dem pa de mater de kan. Hver torsdag har de suppekjokken hvor de som trenger kan fa varm, naeringsrik suppe.
(Og det er spinaten til suppen, ikke "gress" som dyrkes her...)

Aashild forteller om a vokse opp i Norge under vart skolebesok (egen post senere). En detalj som er verdt a merke seg er "verdenskartet" undertegnede tegnet pa tavla til hoyre for Aashild. Aashild mener det er et bevis pa hvordan Oslo-patrioter ser pa Norge...

Peace Africa Youth Center var organisasjonen vi var plassert hos i Qongqotha. Disse tre staute mennene er (fra v.) Bash (som vi bodde hos), Kombo og Terra.
Selve bygget bestar av et rom med et lite bibilotek, to datamaskiner (de eneste i Qongqotha) en slags pay-phone og to skrivebord.

"Mama Africa" var bestemora i huset der vi bodde i Qongqotha. Her slapper hun av i skyggen mens klesvasken torker.

Dette bilde er tatt under en taxitur. Taxi er ikke synonymt med den norske taxien, da snakker man om "metered taxi". Taxi derimot er en van (ofte Toyota HiAce) At den er skikkelig gammel og har sitteplass til 18 personer er en del av sjarmen.

Qongqotha: This is a traditional meal!

prepost: det er ikke bare jeg (Aasmund) som er her i Sor, det er ogsa min kollega, reisekompanjong, partner in crime og venninne Aashild. Sammen utgjor vi "AA-team". Derfor er det rett og rimelig at ogsa Aashild far komme til ordet her pa bloggen, sa her er hennes jomfrupost:

Vi sa for oss a fa servert ville mengder kjott da vi skulle pa forste "utplassering". Man spiser nemlig kjempemye kjott i Afrika hadde vi hort. Frokost, lunsj og middag sa jeg for meg, og kanskje litt rester til kvelds. Men hva ser man. Forste dag fikk vi servert kylling med ris og gronnsaker. So far so good tenkte jeg, men var en anelse skuffet over at jeg kunne laget det samme selv.

"Today we are going to have a traditional meal", sa Mama Africa neste dag. "Mqusho", sa hun og humret lett for seg selv. Wow tenkte jeg, detta blir spennende. This is a good meal for a cold day sa Mama Africa og serverte oss hver sin usannsynlig store porsjon mqusho, som viste seg a vaere en slags gryte bestaende stort sett av bonner, og bittelitt av noe annet ubestemmelig. Aasmund sa bunnen av skala si lenge for meg, da ble jeg litt misunnelig.
Dagene framover fortsatte Mama Africa med a servere oss traditional meals og humre av det. Mest humra hun da hun serverte "african salad" som var maisgreie med surmelk.


Men sa fikk pipen en annen lat, for det ble var tur til a servere traditional food. og hva er vel mer rett i en slik sammenheng enn a lage risengrynsgrot? Noen likte det, noen tvang det i seg, noen spiste bittelitt, noen spiste mye, men veldig sakte og noen spiste veldig fort med et bredt smil om munnen, og det var Aasmund og meg.


Mest minneverdig var allikevel ikke Mama Africas traditional meals. Foe nar man slakter en ku i Qongqotha, kommer alle i landsbyen innom for a fa en smak av godbitene. Og som deres gjestfrie kultur tilsier, ble ogsa de to besokende fra Norge tatt imot med apne armer og smakebiter av bade kjott, lever og lunger. Kjottet var godt, lever greit, og lungebitene kunne man uten at noen sa det gi til bikkja. Interessant opplevelse.

Vel tilbake i Cape Town, spor folk om vi fikk smake tradisjonell mat i Qongotha. Ja, sier vi og de humrer godt.

Qongqotha: Om å gå i Afrika

Jeg har laert tre ting om a ga i Afrika:

1) Ga er noe man gjor kun dersom man virkelig ma.
2) Gaing foregar i et meget bedagelig tempo (heretter kalt African Walkin')
- med bedagelig betyr det ca 2 km i timen. Jeg ble faktisk sliten av anstrengelsene det medforte a ga sa sakte.
Afrikan Walkin' viste seg allikevel meget nyttig nar vi skulle traske opp en lang, stovete bakke midt pa den dagen sola stekte pa sitt varmeste.
3) Begrepet "å gå en tur" finnes ikke i Afrika.
Jeg provde meg pa dette norske konseptet en dag i Qongqotha. Jeg var ute i ca et kvarter og minst 10 minutter gikk med til a forklare hva jeg drev med. Denne samtalen hadde jeg noen ganger:

X: Zanemvula! Where are you going?
Me: Nowhere.
X: (ser sporrende pa meg) Where?
Me: Nowhere special, just going for a walk.
X: What?
Me: Just taking a walk... stretch my legs, have some fresh air...
X: Aaah... exercice?
Me: No! Just going for a walk!
X: So where are you going?

...

Qongqotha: Zanemvula

For vi dro til Qongqotha fikk vi beskjed om a ta med sunblock med hoy faktor, solbriller og noe a ha pa hodet for a unnga solas stikkende straler.

Da vi kom viste det seg at gummistovler og regnjakke hadde gjort bedre nytte - det regnet.
Pa grunn av at regnet kom samtidig som oss fikk vi ganske kjapt navnene Nomvula (Aashild) og Zanemvula (meg) som oversatt fra xhosa betyr "Comes with rain"
Det a komme med regn er forovrig et godt tegn og det kunne tolkes til at besoket vart kom til a bety noe godt for Qongqotha.
Uansett, dette ble navnene vi ble kjent under i Qongqotha, og av og til var alt vi klarte a forsta nar folk snakket xhosa med hverandre, navnene vares.

Jeg ble ogsa grepet av min dikteriske side under oppholdet mens jeg tenkte for meg selv:
"hvordan kan jeg gjore en forskjell her?" og skrev dermed dette diktet:

Zanemvula

De kalte meg Zanemvula

- Kommer med regn

Jeg er bare en dråpe

En dråpe kan skylle vekk

Et støvfnugg

En drape kan gi næring til

Et frø

Det er vanskelig å se

Hva en dråpe kan oppnå

Men et regnskyll

Kan vaske vekk alt støvet

Og få en blomstereng

Til å blomstre

De kalte meg Zanemvula

Qongqotha: Vinterfuggel i sommarland

Sommerfuggelj i vjinterlanj heter Halvtan Sivertsens mest kjente sang, og jeg synes at tittelen gir et veldig fint bilde pa a vaere annerledes.

Na som tema for denne bloggposten er presentert, er det bare a hoppe i det.

Det merkeligste med oppholde i Qongqotha var folelsen av a vaere annerledes. Allerede pa bussen merket vi at prosentandelen av hvite sank betraktelig fra de travle handelsgatene i Cape Town, og fra da vi gikk av bussen i King Williams Town til vi gikk pa den bussen motsatt vei 11 dager senere, kan jeg telle alle hvite vi sa pa en hand.

Av de hvite vi sa, var ingen av dem i Qongqotha.
Vi ble en attraksjon.
Attraksjon er kanskje feil ord a bruke, men alle snudde seg etter oss og de fleste visste hva vi het. (Iallefall hva vi het pa xhosa) Vi horte ofte folk nevne xhosa-navnene vares i samtalene mens vi gikk forbi.

At sa og si alt av snakk var pa xhosa understreket fremmedgjoringen for oss. A ikke skjonne hva folk sier er frustrerende nok. A ikke skjonne hva folk sier nar du vet de snakker om deg er noe helt annet.

A vaere annerledes er en opplevelse som ikke alltid er like behagelig, og jeg ma inndromme at det skal bli herlig a kunne ga rundt i Cape Town uten at folk snur seg mer enn de snur seg etter andre turister.
Men selv om det ikke alltid var sa behagelig, tror jeg det var en sunn opplevelse a vite hvordan det kjennes pa kroppen.

Jeg tror noe av det jeg kan dra mest nytte av nar jeg kommer hjem, er a vite hvordan nettopp det a vaere annerledes oppleves, for det finnes sa mange som har den folelsen hver dag.

Qongqotha: I'm back!

Na er jeg tilbake fra det dere har kalt bushen/jungelen/oppdraget (og mye annet) og som jeg velger a kalle utplasseringen i Qongqotha.

Jeg er noksa sliten etter 16 timer pa buss hvor ca halvannen av disse ble tilbrakt sovende, sa denne posten blir noksa kort.

Jeg er altsa tilbake fra Qongqotha, en sjarmerende landsby i Eastern Cape. Jeg har truffet mange flotte mennesker, veldig fa darlige mennesker og ingen tyver og opplevd bade litt og hvert.
Men som sagt, jeg er sliten na og vet ikke hvor jeg skal begynne, derfor velger jeg a avslutte.

Mine opplevelser fra Qongqotha vil dukke opp mer eller mindre emnevis etterhvert som jeg kommer pa dem og orker a skrive dem ned.

Ting jeg gleder meg til:
- Dusje
- Dusje lenge
- Sove
- Sove lenge